Psykologi blir ofte definert som “Vitenskap om mentale prosesser og atferd”.
I moderne tid er det hovedsakelig to ledende skoler, som legger vekt på henholdsvis genetikk og atferd… den gamle konflikten mellom arv og miljø.
De som heller til genetikken regner stort sett med at menneskelig oppførsel bunner i arv og instinkt. Man kan i blant høre nyheter hvor en undersøkelse påstår å ha funnet den genetiske disposisjonen for å “stemme SV” eller “røyke sigaretter”. Disse teoriene understøtter tanken om at vi er “ferdigkoblet” på ett vis, og at selv små forskjeller i oppførsel, slik som disposisjon for avhengighet, er genetisk eller instinktiv.
Atferdsteoretikerne, på sin side, ser på mennesket som et resultat av omgivelsene, basert på det miljøet personen vokser opp i. At en persons gjerninger har sin kilde i erfaringer eller en tankestrøm, som igjen er et produkt av tilegnet kunnskap. Mekanismene i gjerning/tro er altså produkter av læring, ikke arv eller instinkt.
Hvilken av disse retningene er mest relevant? Naturligvis har begge syn relevans på sin måte. Vår vilje til å overleve og formere oss er genetisk forankret på ett vis, i og med at dette er avgjørende for å leve videre. Men hvordan overlevelsen sikres er fullstendig avhengig av hvordan en person er vokst opp og lært opp. Hvis man vokser opp i et fattig miljø med knappe ressurser og begrenset adgang til arbeidsmarkedet, vil man ha større tilbøyelighet til å delta i kriminell virksomhet for å overleve… mer enn en middelklasseperson som ha fått dekket sine basisbehov.
På motsatt side av skalaen; en person med stor formue oppdratt i en ledende familie til å tro at hans/hennes rikdom og klasse er et statussymbol. Denne kan tenkes å ville utnytte sine arbeidere, eller utføre ulovlige gjerninger for å tilpasse seg den identiteten og sosiale arrogansen de anser som virkeligheten.
Når alt kommer til alt er det miljømessige påvirkninger som avgjør 99 % av våre handlinger, og alle grundige atferdsstudier har vist dette gang på gang.
Folk blir ikke alkoholikere fordi de har en genetisk disposisjon, men på grunn av innflytelse fra foreldre og venner. Når et barn blir misbrukt, har det senere i livet en tendens til selv å misbruke andre barn. Når massemediene promoterer én spesiell idé i samfunnet, som f. eks. terrorisme, blir publikum påvirket til å tro at dette er en reell trussel, uavhengig av den virkelige verden. Faktum er at vi er levende, sårbare organismer, utsatt for påvirkning, opplæring og forandring.
Hvor mye vi kan endre oss er igjen påvirket av de sosiale og ideologiske identifiseringene som mange er blitt oppdratt til å tro er uforanderlige. Denne sinnstilstanden gir rom for paralysen, for intet i naturen understøtter teorien om at det vi har i dag er konstant. Et av de få mønstre vi i dag kan stole på (foreløpig) er at alt er i endring. Å identifisere seg med et sett statiske forståelser for sin egen integritets skyld, er en alvorlig forstyrrelse i dag. Det blir nemlig sett på som en “svakhet” å ta feil. Dette er selvfølgelig absurd, for det er gjennom feil vi lærer, og man bør ikke være redd for å feile.
Fritz Pearls sa en gang: “Mennesket er den eneste arten som har evnen til å blande seg inn i sin egen vekst.” Dette er en viktig innsikt, for vi tror vi må holde på våre overbevisninger for å støtte vår identitet. Dette kan lett komme til å stå i veien for ny, endret innsikt og personlig vekst.
De mest dominerende institusjonene som vedlikeholder denne paralysen ser ut til å være teistisk religion og pengesystemet. Teistisk religion fremmer et statisk verdenssyn med en forståelse basert på tro som avviser logikk og nye opplysninger. Pengesystemet er (i alle land) basert på kampen for arbeid, lønnet arbeid. Denne kampen kan bare opprettholdes ved å drive videre i samme spor, og dette igjen fører til en statisk institusjon som ikke ønsker forandring. Endring vil nemlig true forretningen, myndighetene og deres medspillere.
Dette er ikke bærekraftig.
|
|
|
|
|---|
