Åndelighet har forskjellig betydning for hver og en av oss. En gjengs definisjon kan være: En følelse av mening og formål; en følelse av selvet og et samspill med “det som er større enn selvet”.
For tiden ser det ut til at religion og mystisisme har monopol på åndeligheten. De teistiske religionene ser ofte på “forholdet til gud” eller den himmelske skaperen som et åndelig fellesskap, mens mystikere søker et forhold til en overnaturlig kraft eller styrke. I bunn og grunn dreier det seg om et “forhold” på ett eller annet plan. Innenfor de fleste retninger blir dette tolket som en persons “plass” eller “mening med livet”, hva nå det måtte være.
Selv om det foreligger mange subjektive oppfatninger, kan vi nå se omrisset av en endring i disse oppfattelsene. Sosiale fremskritt har en tendens til å bane veien for forståelser som bedre tåler tidens tann. I vår moderne tid er vi i stand til å se langt bakover og undersøke hva våre forfedre anså som “virkelig”, for så å sammenligne de ideene med det vi vet i dag. Mye av den åndelige virksomhet som fant sted i eldre tider, eksisterer ikke lenger på grunn av vår utvidede forståelse av naturlige fenomener. For eksempel var det tradisjon i mange tidlige religioner å “ofre” dyr for å oppnå gunst hos gudene. Dette ser vi lite av i dag, rett og slett fordi det har vist seg at slike handlinger ikke påvirker det utfallet vi ønsker. På samme måten er “regndanser” lite benyttet i dagens meteorologi. I dag vet vi hvordan værmønstre oppfører seg og rituell praksis har ingen innvirkning på dette.
På samme måte har det statistisk sett vist seg lite tjenlig å “be til gud” for oppfyllelse av et spesielt ønske. Vi finner heller ikke noe vitenskapelig bevis for en personifisert skaper… det er nok mer en arv vi har med oss fra gamle spekulasjoner og tradisjoner.
Rådende religioner ser ut til å være rotfestet i en misforståelse av livsprosessene. Ofte blir menneskene satt på et annet nivå enn andre elementer i naturen. Denne spirituelle egosentrismen har ført til dramatiske konflikter i mange generasjoner, og uforvarende ført oss inn i konflikt med naturen selv.
Men med tiden har vitenskapen vist oss hvordan menneskene er underlagt nøyaktig de samme naturlovene som alt annet. Vi har funnet ut at vi har de samme atomstrukturene som fugler, trær og alle andre livsformer. Vi har lært at vi ikke kan leve uten naturens elementer… vi trenger rent vann å drikke, mat å spise, solens energi, osv. Når vi innser betydningen av denne symbiosen, skjønner vi snart at hva “forhold” angår, er vårt forhold til planeten det viktigste og mest dyptgripende. Dette kommer til uttrykk gjennom forskningen, for det er den vitenskapelige metoden som har gitt oss innsikt i disse prosessene, slik at vi får en større forståelse for hvordan vi “passer inn”.
Dette kan man kalle en åndelig oppvåkning.
Menneskene er ikke annerledes enn andre former for natur; vår integritet er bare så sterk som integriteten i miljøet vi tilhører. Dette er vitenskapelig bevist. Denne forståelsen gir oss et helt nytt åndelig livssyn, da den presser frem tanken på respektiv avhengighet og forbindelse.
Samspillet mellom alt er ikke til å komme utenom, hvis man ser vitenskapelig på det hele, og det er dette evige “forholdet” av fullstendig sammenheng som ikke til fulle blir akseptert i samfunnet. Derfor er vår praksis og oppfatning ute av takt med selve naturen og derved destruktiv.
Naturen er vår lærer, og våre sosiale institusjoner og filosofier bør basere seg på denne grunnleggende og ufravikelige “åndelige” forståelsen.
Jo raskere denne åndelige oppvåkningen sprer seg, jo friskere, fredeligere og mer produktivt vil samfunnet bli.
© Begrenset opphavsrett 2008-2009 The Zeitgeist Movement
Vi tillater/oppfordrer til ansvarlig mangfoldiggjøring av denne informasjonen.
|
|
|
|
|---|
