Zeitgeistbevegelsen

Et munnhell som har mye for seg. Vi har alle opplevd hvor frustrerende det er å jobbe med verktøy som ikke er skikket for det man skal ha gjort. Og motsatsen; hvor deilig det er å kunne føle hvordan verktøy og oppgave nærmest går opp i en høyere enhet når du finner den skrutrekkeren som passer til skruehodet.

Og vi kan godt føre verktøy litt ut over den tradisjonelle betydningen. Jeg husker godt da jeg begynte å spille bordtennis for en halv mannsalder siden. I begynnelsen var det helt greit å spille med en elendig racket av finér. Men etter hvert som jeg utviklet meg som spiller, satte jeg pris på å ha en god racket for skruballer og andre finesser. (Jeg var Dillingøymester vinteren 74/75).

Man stiller nok høyere krav til verktøyet jo lenger man er kommet som ”håndverker”. En fotograf vil gjerne ha apparat og utstyr som ”gir noe tilbake”; det samme kan man si om musikere og billedkunstnere, eller for den saks skyld fiskere, bilister, golfspillere og andre entusiaster. Jo flinkere vi blir, jo høyere krav stilles til ”verktøyet”, og jo mer vil man ofre for å kunne tilegne seg det mest velegnede utstyr/instrument/verktøy.
Da er halve jobben gjort.

Så slår det meg; fra vugge til grav arbeider vi med et verktøy som ikke er tilstrekkelig. Hvor de fleste gjør hva de kan for å spare, knipe inn, og nøye seg med halvgode løsninger. Et verktøy for den enkelte like mye som for familier, bedrifter, nasjonalstater og kloden som sådan. Vårt byttemiddel for varer og tjenester: pengene. Vi regner alt i penger, hver eneste innsats og jobb gjennom livet måles med penger. Det er dessuten statens virkemiddel for å gjøre livet levelig for innbyggerne, og det er bedriftenes viktigste verktøy.

Og der sitter vi med et verktøy og en måleenhet som det oftest er litt for lite av. Vi skulle gjerne hatt litt mer å bruke, vi ville gjerne spandert litt ekstra hele tiden, men de pengene har vi altså ikke, så kunsten blir å klare seg med noe litt dårligere enn det vi hadde tenkt. Vi har lyst på kvalitet i alle ledd, men så har vi altså ikke råd. Resultatet blir innsparinger, nedbemanninger, lavere kvalitet, dårligere sikkerhet, halvgode løsninger, og, i land som er vanskeligere stilt enn oss (det er mange), fattigdom, sult og nød.

Vi har sett det gang på gang. Det står ikke på produksjon, det står ikke på kunnskap, det står ikke på råvarer og raffineringsmetoder; det står og faller med det enkle faktum at vi er tvunget til å jobbe med et verktøy som det er for lite av, og som vi derfor må spare på. Jeg våger påstanden at dagens pengesystem gir oss et dårlig verktøy, og veldig mange av dagens vanskeligheter ute og hjemme kan spores tilbake til stramme budsjetter, rett og slett fordi det er mangel på penger.
Og det jo ikke penger vi trenger, det er ressurser…

”Godt verktøy er halve jobben”. Men noe godt verktøy for byttehandel med varer og tjenester har vi ikke. Derfor må vi slå oss til ro med halvgod jobb. Over hele linjen.

Eller skal vi prøve et annet verktøy og sette i gang Venusprosjektet?